Perfeksjonisme er en seriemorder

Mitt navn er Stella og jeg er perfeksjonist. Jeg er ikke stolt av det, og jeg jobber med å endre det.

 

Jeg ser for meg scenen i filmen om mitt liv, der jeg står fram i Anonyme Perfeksjonister som perfeksjonist på bedringens vei. Recovering perfectionist?

 

Hei, jeg heter stella og er en recovering perfectionist.
Hei, jeg heter stella og er en recovering perfectionist.

 

Hva er det som er så galt med å være perfeksjonist? Perfeksjonisme er da sett på som noe bra? Noe å strebe etter? Du veit, alltid skinnende ren kjøkkenbenk, tomme skittentøyskurver, perfekte rapporter levert på sjefens skrivebord en time før fristen. Eller hvis du lever av å være kreativ, den perfekte romanen, det perfekte maleriet eller i mitt tilfelle – det perfekte designet, med den perfekte oppskriften.

 

Det hadde ikke vært noe i veien med å være perfeksjonist dersom det ikke hadde vært så ødeleggende. Jeg er perfeksjonist, men perfeksjonisme er noe av det mest destruktive jeg kan tenke meg. Fordi perfeksjonismen er en seriemorder i mitt liv.

 

Perfeksjonisme dreper …

  • Glede
  • Lekenhet
  • Skaperglede
  • Undring
  • Nysgjerrighet
  • Ydmykhet
  • Kreativitet

 

Når jeg jobber med perfeksjonismen hengende over meg som en slags gammeldags lærerinne med spanskrøret klart i tilfelle jeg skulle komme til å gjøre en feil, da er det ikke rom for lekenhet, skaperglede eller noen av tingene på lista over.

 

Og når de tingene ikke får være tilstede, da er det ikke gøy å skape. Da blir det tungt og vanskelig å skape. Det blir et press. Det blir som å stange hodet i veggen. Det gjør vondt. Det blir overveldende.

 

Det er ikke akkurat forhold som gjør at du er avslappet. Du blir innmari anspent av sånt, og når du er anspent er det ingenting som flyter lett. Anspenthet er oppskriften på kreative blokkeringer.

 

Det er overhodet ikke en god tilstand å skape noe i. I den tilstanden er det ikke rom for prøving og feiling eller å bruke tid på å utvikle, gjennom en god prosess med mye fomling og læring. Det er ikke rom til å gå på oppdagelsesferd, oppdage nye ting – som kanskje ikke passer til dette prosjektet, men som kan være veldig nyttig å ha med i sekken til neste eventyr.

 

Michael Law

 

Til tross for at perfeksjonisme er en så destruktiv sti å vandre, har jeg gått nedover den stien i årevis. Igjen og igjen har jeg satt meg fast i tornekrattet på perfeksjonismens sti. Jeg har overbevist fortalt terapeuten min om at det er helt andre regler som gjelder for meg enn for andre mennesker. Alle andre kan få leke, prøve og feile, men jeg må levere perfekt og det på første forsøk. Hvis ikke jeg gjør det er jeg verdiløs. Helt forbanna verdiløs.

 

Fordelen med å gå til en terapeut er at terapeuter har utdannelse, og om de har vært i jobben en stund – erfaring med større bullshittere enn deg. De kan plukke fra hverandre sånne illusjoner og overbevise om at det er riktig av deg å hvile. Å la kjøkkenbenken få kose seg med smulene i fred. Å hoppe over klesvasken en dag og heller ligge på sofaen med en kopp varm sjokolade og en god bok.

 

De kan også få sånne sta jævler som meg til å skjønne at jeg ikke gjør meg selv eller kreativiteten min noe godt ved å drive rov på meg selv, eller ha overdrevne forventninger til hva som er mulig.

 

Perfeksjonismen er som en karismatisk kjekkas som jeg på en eller annen måte klarer å falle for når jeg blir skikkelig stressa og overveldet, selv om jeg vet at dette forholdet vil ende med tårer og at alle de gode tingene i livet mitt vil bli drept av denne seriemorderen.

 

Perfectionism is self-abuse of the highest order.

 

Heldigvis blir jeg flinkere og flinkere til å kjenne igjen både stresset og kjekkasen og har noen triks på lager for å unngå å falle for Perfeksjonismens flørting:

 

# 1 – Når ting blir overveldende stikker jeg på kafé

Når jeg kjenner at jeg blir så stressa at jeg mentalt går rundt meg selv uten å klare å gjøre noe, da putter jeg dagboka og favorittfyllepennen i veska og så stikker jeg på kafé. Jeg går fra jobben, og lar alt ligge. Så bestiller jeg noe varmt og godt i en kopp og setter meg ned. Jeg åpner øynene og ser på liv og røre rundt meg. Puster dypt inn og ut. Smiler. Tar en slurk. Og så skriver jeg i dagboka mi.

 

# 2 – Jeg skriver i dagboka

Det jeg skriver er stort sett akkurat hvordan jeg har det. At jeg er stressa og at jeg har rømt til en kafé for å få en liten pause. Jeg setter ord på følelsene mine og hva det er som stresser meg. Jeg plukker det fra hverandre og ser at alt er fiksbart. Hvis jeg bare beholder roen.

 

# 3 – Jeg planlegger

God og realistisk planlegging er verdens beste verktøy. Merk deg at jeg skriver ”realistisk”. For ting tar tid. Ofte mye mer tid enn du tror. Derfor er det en dårlig idé å stappe kalenderen full av oppgaver. Plott heller inn noen få ting, og gi deg selv god tid til å fullføre. Sett også av en egen bolk eller til og med en hel arbeidsdag til å fullføre ting som tok lenger tid enn du trodde.

 

# 4 – Jeg prioriterer og senker kravene

Det skjer i løpet av punkt 1, 2 og 3 over, samtidig med at jeg får meg en pustepause og sorterer alle bekymringene mine i dagboka. Jeg lager meg en oversikt over alt som står på lista mi. Jeg er sånn at alt jeg vil ha gjort helst skulle ha vært gjort i går. Utålmodig som faen. Nok en oppskrift på emosjonelle katastrofer. Så jeg distanserer meg fra det hele et øyeblikk. Prioriterer. Skyver ting nedover på lista. Stryker andre ting. Godtar at det ikke er noen katastrofe om jeg ikke får gitt ut en ny oppskrift i måneden eller blogget 5 dager i uka. Det er kun jeg i hele verden som syns at dette er så utrolig viktig.

 

# 5- Ikke perfekt, bare ferdig

Jeg bestemmer meg for at det jeg gjør (som for eksempel dette blogginnlegget) ikke trenger å bli perfekt. Det trenger bare å bli ferdig sånn at jeg får publisert det til planlagt tid. Det løser jeg ved å holde meg til min egen plan. Jeg har satt av to timer til å skrive innlegget, og dagen etter, en time til å redigere det. Og etter det er det ferdig, uansett. For det har jeg bestemt. Når jeg jobber på den måten begrenser jeg veldig hvor mye en oppgave får muligheten til å strekke seg ut i all evighet. Og det er digg.

 

# 6 – Lek er en del av jobben

Jeg minner meg selv på at lek og utforsking, prøving og feiling er en supverviktig og stor del av det å jobbe kreativt. Feiling er ikke noe å ta høytidelig. Det er mye artigere å bare slappe av og nyte denne prosessen. For det kan være supergøy å være i den kreative sonen når Perfeksjonisten ikke får være med på leken.

 

Bli Charming Insider og få nyheter og tilbud fra meg rett i innboksen din. Klikk her for å bli med!
Bli Charming Insider og få nyheter og tilbud fra meg rett i innboksen din. Klikk her for å bli med!

 

Ja, dette er min strategi for å gjøre det slutt med min indre perfeksjonist. Jeg blir flinkere og flinkere, og jo flinkere jeg blir, jo bedre har jeg det. Det er mye frihet i å gi perfeksjonismen sparken. Og når alt kommer til alt så er perfeksjonisme ganske kjedelige greier, i hvert fall når det gjelder kreativitet!

 

Er du også en recovering perfectionist? Hva er din strategi for å slippe unna perfeksjonismens klør? Del i kommentarfeltet så flere kan få nytte av dine triks!

 

Stella

4 kommentarer til “Perfeksjonisme er en seriemorder

  1. Jeg har et par ordspill som jeg mener passer i de fleste sammenhenger: «Alt med måte» og «litt av alt».
    Det er ikke noe galt med å være perfeksjonist, så lenge det ikke tar overhånd og gjør at du ikke blir ferdig med ting – fordi det alltid kan bli litt bedre. Det er heller ikke noe galt med å ta en pause, så lenge man ikke tar pauser hele tiden. Det samme kan sies om sjokolade, strikkedilla og alt annet :)

    1. Hei Heidi!

      Yes, «alt med måte» er definitivt en god huskeregel å ha med seg i livet. :)

      Edit: Så mye fint du har på bloggen din. Jeg måtte jo inn og kikke litt. 😉

      1. Takk :)
        Jeg tror ikke det er så mange innom der, så veldig koselig med tilbakemelding.
        Jeg har prøvd å bruke skjemaet ditt for å lage oppskrift på bla Magnusgenseren 😊

        1. Jeg la merke til Magnusgenseren og tenkte «bra jobba»! 😉 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *