Tanker om kreativitet

Det er onsdag formiddag og jeg begynner på jobb om 5 minutter. Jeg griner som en unge som har gått fra kosebamsen sin på T-banen. Det er snørr og tårer og ukontrollert hulking. Sorg og fortvilelse bølger gjennom kroppen. Igjen og igjen. Det er så stort og vondt at kroppen ikke klarer å holde det inne, det kommer ut som tårer.

 

Spol tilbake 20 minutter.

 

Jeg starter ofte dagene med en TED-video. Det er så mye interessant å høre på. Om inspirasjon, oppfinnelser, forskning og tanker. Det er godt å starte dagene med litt tilfeldig påfyll av noe bra og TED-talene er ofte av høy kvalitet og interessante, nesten uansett hva de handler om.

 

Dagens video het «Do Schools kill creativity?», av Sir Ken Robinson.

 

Han taler godt. Han forteller morsomme små historier. Publikum ler. Jeg ler jeg også. Han tar ting på kornet. Men samtidig blir jeg tristere og tristere. Og sint. Jeg kjenner at det Sir Ken taler om klinger så sant. Det rører ved noe av det såreste i meg. Noe av det som har fått meg til å føle meg mest mislykket som menneske og som mamma. Det som for mange år siden fikk meg til å sverge på at dersom jeg noen gang får flere barn så skal de ikke under noen omstendighet gå på offentlig norsk skole.

 

Dette er så omfattende at det er vanskelig å sette ord på. Hva er det jeg er så sinna og fortvila for? På det personlige plan er jeg så sinna på de voksne rundt meg som ødela kreativiteten min da jeg vokste opp. De som fikk meg til å skamme meg over tegneferdighetene mine (hallo, den der prøver jeg fremdeles å komme over), som ba meg holde kjeft når jeg sang fordi stemmen min var så stygg, som gjorde narr av meg når jeg danset. Voksne mennesker på alle kanter prøvde å få meg til å sitte stille, holde kjeft og være usynlig, men for all del være flink og snill.

 

Jeg er sinna og fortvila fordi jeg så min utrolig sterke, flotte og uredde jentunge bli totalt annerledes i løpet av de tre første skoleårene. Jeg vil gå så langt som til å si ødelagt. Skoleskadd. Resten av skolegangen forsterket bare skaden fra de første tre årene. Jeg skal ikke si så mye mer om det her da det er min datters liv og hennes historie. Men for meg som mamma var det utrolig trist å se den gradvise endringen fra uredd og livsglad til det jeg vil kalle en vissen og redd elev og innesluttet person. Og det er her følelsen av å ha feilet som mamma er enorm. Jeg skulle ha tatt henne ut av skolen. Jeg skulle ha forstått hva som skjedde. Jeg burde ha kjent det igjen fra min egen barndom. Men det gjorde jeg ikke og jenta mi ble like hemmet som jeg ble. Før jeg går videre vil jeg presisere at det ikke var lærerne sin feil (med et par unntak som ikke burda ha vært lærere), det er systemet som ødelegger barna. Datteren min var ikke et spesielt følsomt barn som ikke tålte systemet. Mange av barna hun gikk på skole sammen med fikk lignende reaksjoner.

 

Og her kommer jeg til det store bildet. Sorgen over alle som blir presset gjennom det samme systemet selv om det slett ikke passer for dem. Over diagnosene som blir gitt til barn og ungdom som ikke har lett for å sitte stille og konsentrere seg i lange strekk i slengen, om kjedelige ting som til og med de voksne sier at er kjedelig, men som må læres likevel. Over utforskertrang, ureddhet og kreativitet som blir høvlet vekk – flis for flis – til vi sitter igjen med barn som er livredde for å gjøre feil. Barn som holder seg på trygg grunn både akademisk og kreativt. Barn med skapetrang, som ikke tør ta kreative sjanser fordi de ikke lenger vet hvordan.

 

Samtidig blir menneskers verdi målt i akademiske achievements. Jo høyere opp i utdanningssystemet du har fått en grad, jo høyere verdi har du. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få en helt vanlig jobb uten en mastergrad i baklomma. Samtidig blir helt vanlige jobber rynket på nesa over. Mennesker som slett ikke har anlegg for eller interesse av å ta høyere utdanning føler seg mislykket når de hopper av tidlig i utdanningskjøret.

 

Tilbake til det personlige … Jeg føler på at mennesker jeg kjenner og møter mener at jeg valgte feil den gangen jeg som 30-åring valgte å hoppe av midt i masterstudiet fordi jeg oppdaget min lidenskap for å designe med garn. Jeg har ingen mastergrad fordi jeg syns det var morsommere å leke med garn enn å leke med irsk grammatikk på det punktet i mitt liv (og det sier mye for jeg syns irsk grammatikk var innmari morsomt). Det er sannheten.

 

Jeg valgte det som ga meg mest glede. Og siden den gang har jeg vært gjennom et forrykende selvutviklingskjør. Det å leve et kreativt liv er utfordrende. Jeg har kjent på all skammen fra barndommen som jeg har båret på rundt det å utfolde meg kreativt. Jeg har kjent på frykten for å bli gjort narr av igjen. Ekstrem prestasjonsangst. Følelsen av at min kreativitet ikke er like verdifull som andres kreativitet. At jeg umulig kan skape noe som andre liker, setter pris på eller finner verdifullt. Au! Det er vonde tanker og følelser å bære på!

 

Jeg vet ikke om jeg er mest sta eller mest modig. Og det spiller heller ingen rolle. Skapetrangen har uansett vært større enn frykten. Uansett hvor redd jeg har vært underveis så har jeg fortsatt å skape. De siste ti årene har jeg levd av kreativiteten min og det å være i denne konstante kreative bobla har ført til at det er noen ting jeg er skråsikker på:

 

  • Alle mennesker er født kreative. Dette tror jeg av hele mitt hjerte. De som ikke føler seg kreative har enten for høye krav til hva kreativitet er eller ikke øvd seg nok på å bruke kreativiteten sin.

 

  • Altfor mange mister mye av kreativiteten sin i oppveksten. Kanskje er det en gradvis kaldkveling av kreative impulser blant annet via skolesystemet eller kanskje det er én spesifikk hendelse som ødela alt, men mange – altfor mange – får kreativiteten sin ødelagt i oppveksten. Jeg for min del hører fremdeles farfars hånlatter over mine manglende tegneferdigheter …

 

  • Å få lov til å utfolde seg kreativt uten frykt er noe av det mest meningsfulle vi mennesker kan gjøre. Vi trenger ikke leve av å selge det vi skaper, vi trenger ikke engang å vise det til noen om vi ikke vil, men selve handlingen, utfoldelsen, gjør noe med oss.

 

  • Hverdagskreativitet burde dyrkes i både store og små. Vi har en tendens til å tenke på kreativitet som noe de «store» kunstnerne driver med. Men kreativ utfoldelse gir like mye glede til den som sysler med det hjemme og bare for seg selv, som til de som lever av kunsten sin.

 

Jeg har blitt lidenskapelig opptatt av kreativitet. Skapetrang. Skaperglede. Kreativitet som iboende menneskelig egenskap. Kreativitet i alle former. Hva det å skape gjør med den som skaper. Desto mer livserfaring jeg får jo mer opptatt blir jeg av å fylle opp mest mulig av livet med ting som gir meg glede, og når jeg tenker på ting som gir meg glede og energi så er det nesten alltid å skape noe på ett eller annet vis. Bruke kroppen. Bruke sansene. Se noe bli til, ta form (det trenger ikke å bli pent alltid heller).

 

Den følelsen jeg får når jeg mister meg selv i kreativ flyt, den følelsen vil jeg så gjerne dele med deg. Særlig har jeg lyst til å dele den med deg som har den samme kreative blokkeringen som jeg hadde. Deg som tror du ikke kan. Ikke har evnene, egenskapene, geniet, kreativiteten, talentet. Livet får en annen dimensjon når vi tør å leve et kreativt liv.

 

Akkurat nå debatterer jeg med meg selv. Skal jeg publisere dette på bloggen eller ikke? Det ble langt, samtidig som jeg har holdt tilbake for å prøve å gjøre det så kort jeg klarer. Det er personlig, det er dypt sårbart og det vil definitivt være lettest å ikke dele disse tankene og følelsene med noen. Definitivt tryggest. På den annen side treffer jeg så mange som kunne hatt godt av å høre at de ikke er alene. Det er lett å tenke «Jammen det er så lett for deg, Stella», men jeg strever med de samme tankene og følelsene som alle andre, og å lese dét kan være en begynnelse på veien ut av kreativ blokkering for noen.

 

Jeg skal gå foran som et eksempel og gjøre to modige ting i dag. Jeg kan ikke gjøre noe med skolesystemet, hangen til å gi barn diagnoser framfor alternativer til Systemet eller endre opplevelsene som stoppet opp for kreativiteten til noen. Men jeg kan gjøre noe:

Jeg skal publisere dette på bloggen min selv om det er skummelt og jeg føler meg sårbar.

I dag er dagen da jeg skal lansere «Det lille kreativitetskurset»!

 

I begynnelsen av 2017 lagde jeg et vidunderlig lite kurs på 3 deler som heter «Det lille kreativitetskurset». Ideen kom til meg nettopp fordi jeg i jobben min treffer så mange som ikke tror de er kreative, som er fulle av frykt eller har blokkeringer eller traumer rundt kreativitet. Jeg har mange konkrete tanker og triks på lager for å løsne opp i denslags og har samlet det i et lite kurs. Tanken har hele tiden vært å dele det med verden, men fordi jeg også får prestasjonsangst (hallo, hvem er det jeg tror jeg er som kan lære andre noe nyttig om kreativitet?) har jeg foreløpig kun gitt dette kurset som en bonus til de som har blitt med på «Bli strikkedesigner».

 

Tilbakemeldingene fra de som har tatt kurset har vært utrolig flotte og rørende. Jeg har fått tilbakemeldinger om dypere innsikt i seg selv, nytt og forbedret forhold til egen kreativitet og en leken tilnærming til sine egne kreative krumspring. Det er fabelaktig!

 

Nå velger jeg å åpne opp dette kurset for deg som føler at du står fast kreativt (dette er ikke rettet spesielt mot strikkere eller strikkedesignere – her handler det om den iboende, universelle menneskelige skapetrangen). Påmeldingssiden er ikke pyntet og fancy enda, men den virker og kurset er klart og venter på den rette.

 

Klikk her for å melde deg på «Det lille kreativitetskurset».

 

Selv om dette har blitt fryktelig langt (og samtidig ikke langt nok) og har vært fullt opp med vonde og vanskelige ting så klarer jeg ikke helt å gi meg før jeg har ramset opp noen gode ting som jeg er utrolig takknemlig for og som jeg har blitt minnet på mens jeg har skrevet:

 

Til lærerinnen jeg hadde i 4. klasse: Det at du fortalte meg at du ble så rørt at du gråt av min 19 sider lange stil gjorde noe med meg. Det var en gave jeg har båret i hjertet mitt siden. Takket være deg forsto jeg at jeg kan bevege mennesker med ord.

 

Til professor Rekdal ved UiO: Du sa følgende til meg en gang «Stella, du skriver eksepsjonelt godt.». Disse ordene har jeg tatt fram om og om igjen når jeg har følt meg alt annet enn eksepsjonell og de har vært med på å gi meg trua på at jeg kan få til noe jeg også. Tusen takk!

 

Til min kjære Kaja Marie: Tusen takk for at du den gangen for over 10 år siden inviterte meg inn i det gode strikkedesignselskap når du tok meg på fersken i å lage helt egne ting på jobb. Tusen takk for at du i løpet av de siste snart 7 årene hvor jeg har jobbet selvstendig ikke en eneste gang har bedt meg få meg en «ordentlig jobb». Og tusen takk for alle de fantastisk inspirerende samtalene om kreativitet og business!

 

Til kjæresten min, Tommy: Tusen takk for at du tror på meg og for at du oppriktig mener at jeg gjør bra ting både for meg selv og andre. Tusen takk for veldig veldig mye, men mest av alt for denne lille samtalen:

Jeg sitter i sofakroken og ser på andres kreative krumspring på instagram.

Jeg: Folk er så flinke!

Tommy (fra lenestolen, med nesa langt nedi pc-en): Du er folk.

Jeg: :-O Deretter: 😀

 

Til Synne, min sjarmerende Charmis-partner: Tusen takk for at du inviterte meg til å bli med på dette garneventyret! Det at du som er en så kul og bra dame spurte nettopp meg om vi skulle starte business sammen var verdens beste selvtillitsboost!

 

Til min kjære datter, Frøya: Din styrke er min motivasjon. Din kreativitet er min inspirasjon. Din latter er min glede. Tusen takk for at jeg har fått være mammaen din.

 

Til deg som leser dette – fordi du er her: Tusen takk!

 

Nå gråter jeg jammen igjen. Men denne gangen av takknemlighet.

 

 

PS. Vil du se TED-talen som satte i gang både tårene og skrivetrangen i dag? Du kan se den her.

 

9 kommentarer til “Tanker om kreativitet

  1. Nå triller tårene her også😭❤️
    Takk for rørende, gode ord🙏
    (Og takk for alle de vakre, kule strikkeplaggene du har designet😍🤩)
    Klem😘

  2. Hurra for deg, og for at du er så modig at du gjør ting likevel! Du er best! Og denne teksten er så fin, og viktig <3 <3 <3

  3. Takk for en utrolig fin tekst. Jeg er enig med Rekdal; du skriver virkelig godt. Du tar meg med inn i dine egne sårbare og skumle rom, og inn i de sterke og modige også. Selv om det er ukomfortabelt, greier du det uten å henfalle til føleri. Følelser, derimot, er det mange av her, etter hvert som jeg leser nedover i teksten din. Dette gjorde meg godt. Ikke bare uforstående, nære voksne, men også Janteloven er jo i konstant virksomhet for de fleste av oss. Så dette var medisin for sjelen, – og ikke bare for den kreative delen av den. Tusen takk, Stella.

  4. Takk for at du deler så nære ting 🙂 Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
    Jeg er stolt over å drive min egen kreative business, og at jeg har turd å ta mange nye steg etter jeg startet med hekledesign i 2006. Ville ikke vært foruten 🙂
    Og så må jeg si at «Det lille kreativitetskurset» er helt topp, og at mange burde hoppe på det 😀
    Klem <3

  5. Kjære Stella !

    Du er helt fantastisk – du har fått utdelt flere unike gaver du.
    En tusenkunstner, er hva du er.
    Tusen takk, for fantastisk lesning. Du setter ord på
    oppfattninger flere muligens har følt på i både oppvekst og skoletiden.
    Inkludert meg selv.

    Jeg er så stolt over at du er min lærer/mentor, i min kreative verden.
    Jeg gleder meg alltid til å lese når du kommer med nye innlegg på Facebook,
    Webinarer, tirsdagenskravlings med kaffe, designkurs osv.
    Dette er såååå koselig 🙂
    Man føler seg alltid velkommen og inkludert , sammen med deg.
    Tusen takk, for at du er du og hjelper meg å være meg.

    Gi deg selv masse velfortjent ros og kake til kaffen ikveld.

    Hilsen en super-inspirert ,
    Beate
    Klem klem klem 🙂

  6. Nå griner jeg også:-) Tusen tak for utrolig bra og modig tekst!! Dette traff grundig på flere veldig ømme punkter… STELLA du rocker!!:-) Du er en reddende engel for ganske mange flere sjeler enn meg. klem

  7. Triller tårer her også. Takk for at du deler dette med oss. Jeg kjente igjen mye av dette. Selv har jeg ikke sunget en strofe, annet enn for mine barn som babyer, siden barneskolen. Ei heller har jeg danset. Og det pga medelever som lo av en sjenert meg. Tegning er noe annet, der fikk jeg alltid skryt. Men har likevel ikke tatt i en blyant omtrent siden jeg fikk min førstefødte for 30 år siden.
    Klapp på skulderen til alle oss som deg og meg og alle andre som ikke syns de er gode/flinke nok. Jeg sier som krem.no-Elin: Drit i det!
    Ønsker deg en strålende dag!

  8. Frøya er veldig heldig som har deg som mamma , det er helt sikkert ❤️ Tenk å få vokse opp sammen med en forelder som er så selvstendig og så kreativ og som klarer å sette det hele ut i livet!

  9. Du traff så på flere spikere hos meg. Heldigvis har jeg en samboer som sier jeg er flink og kan. Han motiverer meg. Men jeg sier aldri til noen at det ikke er fint eller bra nok. De skal ikke sitte igjen med de følelsene jeg hadde som liten, eller som voksen.

    Takk for at du deler disse tankene. Og som du skriver – det er mange av oss.

    Tusen takk skal du ha.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *